Allergisk hund- Atopi/fôrallergi (AD)

Allergisk hund- Atopi/fôrallergi (AD)

Canine Atopic Dermatitis (AD) og fôrallergi hos hund.

 

Begge omtales her sammen, da det oftest ikke går å skille sikkert fra hverandre ut fra hundens symptomer. De kan også ha delte mekanismer og årsaker, og de vil også utredes samtidig på de fleste hunder.

De er sammensatte tilstander som angår immunforsvaret, og som oftest litt unøyaktig omtales som allergi. Vi kan bruke allergi og AD nesten synonymt. Men det er mer nøyaktig å si at de fleste, men ikke alle hundene med atopisk dermatitt, er det som et resultat av at de har en eller flere allergier. Men det finnes noen få som har helt like symptomer, og responderer på de samme behandlingene men uten at vi finner den direkte årsaken (“atopic like”). Begge versjonene må uansett diagnostiseres og oftest behandles på nesten samme måte. 

Forekomst: Atopisk dermatitt hos hund er en av hundens aller vanligste hudsykdommer. Vi regner med at ca 10% av alle hunder over hele verden er affisert. Hvor mye det er i hvert område er ofte avhengig av hvilke raser som er populære, men også andre faktorer som for eksempel om det er hundelopper i landet hunden bor i (det er det heldigvis ikke her). Vi ser også en økende forekomst hos ca 100 forskjellige raser. Økningen er markant fra 90-tallet og frem til i dag Dette gjelder også for lignende sykdom hos mennesker. Golden retriever, schæfer, boxer, shar-pei, dalmatiner, labrador, fransk og engelsk bulldog, west highland white og jack russell terrier er ofte affiserte. Men alle hunder kan få AD.

Er det egentlig en enhetlig sykdom? Neppe. Vi anser AD som et klinisk syndrom, der flere utfordringer faller sammen, slik at det til slutt utvikler seg en ganske enhetlig gruppe symptomer. Spoiler: det er ofte viktigere hvor hunden plages og hvordan den responderer på behandling, enn hvordan huden ser ut. 

Hva kjennetegner en hund med AD? De fleste AD-hunder klør bare ei et øre nå og da. Det kan også bli rødt og sårt etterhvert, og oppleves som fuktig. Mange henger seg vel mye opp i om de finner noe synlig, eller om det er noe å se i mikroskopet. Det er imidlertid ikke en forutsetning for om hunden er affisert eller ikke. Plages den er det noe som plager den. Noen har litt nysing eller renning fra øynene. Andre har tynn pels og kanskje skorper rundt øynene. Noen klør rundt munnen. Mange slikker seg litt ekstra på labbene når de lapper av om kvelden, eller blir ekstra plaget når veiene blir saltet om vinteren. Noen får rødme eller kløe og kanskje nupper eller runde skorper under buken eller under armene. Mange aker seg. Noen er urolige eller ustabile i magen, og noen fjerter mye. Noen utvikler lett våteksem. Du trenger bare oppleve en av disse symptomene over tid før vi begynner å utrede hunden din for AD. Det er viktig å oppsøke en erfaren veterinær med interesse for hud om du mistenker det samme. Små symptomer trenger ikke å bety at hunden må utredes eller behandles, men den bør ikke benyttes i avl.

Hva er det som gjør at en hund har symptomer på AD? Der det er en allergi mot en ingrediens. Det kan det være noe i maten (proteiner, stivelse, hvete) eller noe i omgivelsene (pollen, gress, midd etc.). I tillegg kan man reagere på noen man får på seg på utsiden av huden. Det er altså mye å velge imellom. Noen mer vanlige allergier enn andre. Midd, pollen og gress, samt kylling, storfe, melk, hvete, og hvit fisk er for eksempel noe vi påviser reaksjoner mot ganske ofte. 

Om matvareallergi. At noen reagerer på noe i maten betyr IKKE at vi skal begynne å utelukke disse ingrediensene i dietter til hunder for sikkerhets skyld. Det er god grunn til å tro at disse er allergiene vanlige fordi mange spiser akkurat dette i en bestemt kultur, og dermed ville det vær mange som reagerte på kenguru om dette var vanlig å gi til hund også. Noen mennesker dør av skalldyr og nøtter, men for de fleste andre er dette gode næringskilder. Utredning skal derfor gjøres sammen med veterinæren, over en begrenset tidsperiode og med klare grenser for når vi utelukker noe, og når/hvordan og hvor lenger vi reeksponerer individet igjen. 

Utvikingen av AD er en resultat av en kompleks samspill mellom genetikk (vi kjenner til over10 gener allerede som spiller inn, og det er sannsynligvis mange flere) og miljøfaktorer. Sammen påvirker arv og miljø immunresponsen til dyret. Vi ser AD tydeligst på at hunden kan klø seg på helt fin hud, utvikle rødme i huden, eller sekreter og flass, etterhvert sårskorper og regelrette sår. I tillegge vil hudens hudbarriere (=“gore-texen”) mellom innsiden og verden utenfor svekkes og ikke lenger fungerer som den skal. Da lekker den begge veier: allergener trenger dypere inn og væske fra kroppens innside lekker ut. De blir derfor fuktige/lukter av våt hund på kropp eller spesielt i ørene. Dette forsterkes av at en ubalansert hud får en annen sammensetning av normalfloraen av bakterier og sopp. Huden blir mer normal når hunden får riktig behandlingen eller unngår det den eventuelt reagerer på. Da retter gjerne fukt, kløe og sekundære infeksjoner seg av seg selv. 

Og det er nettopp dette som er målet med å gjennomgå en nøye diagnostisering; vi får aldri en frisk hund, men ofte en hund som kan være uten symptomer eller plager av en AD den har utviklet en gang for alle. Det gjør vi ved å fjerne det som den reagerer på, eller medisinere mot det vi ikke kan ta bort. 

Ikke sett hunder du mistenker har sensitiv hud i avl. Siden vi ser veldig høy forekomst i mange raser renger vi med at den genetiske delen av årsaken til at et individ utvikler allergi nedarves videre fra forelder til valp. Det er nok at en forelder har atopisk dermatitt for at en valp skal ha økt fare for å få det samme (ca 50% av valpene i et kull).  Faren øker veldig om begge foreldrene har det (ca 75%). Vi ser også noen tilfeller der to friske foreldre gir affiserte valper (ca 10% spontant opptreden i et kull). Det er viktig å forstå at slike tall egentlig skal brukes på en større andel hunder, slik at ingen vil oppleve eksakt dette forholdet mellom AD-hunder i et så lavt antall hunder som et kull er. Det viktigste er uansett å forstå risikoen man tar ved å avle på individer man mistenker er disponerte. Mange ganger skyldes salg av AD-valper at foreldrene ikke har blitt diagnostisert, men har vært affiserte likevel. 

En klar økning? Vet vi hvorfor? Forekomsten har vært økende fra 90-tallet og frem til i dag hos både mennesker og dyr. På 60-tallet var det lite av allergi hos mennesker, og i alle fall varianter som ikke er tiltede tidlig i barneårene. Nå får også stadig flere mennesker og dyr allergier for første gang langt opp i voksen alder. Det vet vi når ser på opplysninger fra guttene som var til sesjon i forsvaret før og nå (tallene er best kartlagt i Finland), og på hvor mange hunder som nå må ha hudspesialist for uttalte plager før og nå. Vi er selvsagt bedre til å diagnostisere, så det gir en feilkilde. Men opplevelsen i klinikken er så markant økende bare over de siste 10 årene, at mange veterinærer også har begynt å reagere. Dette er en økning kan ikke bare forklares med genetikk og arv. Det er en økende grad av fokus på miljøfaktorer. Vi ser at det er mere atopi i byen enn på landsbygda, mindre i hjem med mange dyr, og mindre affeksjon når hundene få oppleve å være i naturen allerede veldig tidlig i livet. Lenge før de leveres fra oppdretter. Det forskes også på hvor bra det er å leve så rent og fritt for parasitter som vi gjør i dag, og hvor ugunstig det er med uvettig antimikrobiell behandling av både mennesker, dyr og miljø. For samspillet i og utenpå kroppen vår, og påvirkningen våre mikrober har og skal ha på helse og immunforsvar er utrolig viktig. Og de skal være der, og de skal trene oss til å leve på en naturlig jord. Miljøgifter og hormoner i natur og næringskjeder virker også absolutt å spille inn. Det forbys stadig nye stoffer vi aldri skulle strødd rundt oss med, hadde vi bare visst. Antakelig legger alle disse faktorene seg oppå hverande som klosser i et tårn, til tårnet blir for høyt (=belastningen blir for stor), og det velter (=vi bi syke). Dessverre kan vi ikke forutsi, beregne eller vite hvilke faktorer, eller hvilke kombinasjoner av faktorer, som har betydning eller gir økningen vi har hos hverken mennesker eller dyr i dag. Men det forskes mye, og vi håper på snarlige gjennombrudd. Inntil da er det veldig viktig at vi behandler og lindrer de som allerede er affiserte. 

Man må ikke misforstå smitte av sykdomsfremkallende mikrober med normalfloraen vi har rundt oss, og det er selvsagt viktig at hunden ikke er full av parasitter. Men inntil for få tiår siden levde vi mye mere i et samspill med verden rundt oss enn vi gjør i dag, og en del av endringene i forekomst sammenfaller fremveksten av våre rene omgivelser. Vi tror kanskje at immunforsvaret må ha noe å jobbe med for å ikke begynne å overreagere. Flere inflammasjoner rundt om kring i kroppen kan skyldes noe av samme mekanisme. Men det betyr ikke at vi skal holde oss litt syke av litt smitte hele tiden. Men at vi i tillegg til det moderne livet også skal være i kontakt med det naturlige både på inn og utside. 

Vi har funnet ut noen faktorer som kan beskytte eller redusere graden hvor mange av de genetisk disponerte individene som faktisk blir plaget (husk tårnet- mange faktorer samtidig). Dette er hva vi vet om hvordan valpen fra første stund bør leve. Det er interessant nok en korrelasjon mellom allergiske hunder og eiere som er allergiske selv: 

  • Inne kan det være for rent/desinfisert. Vi trenger normalflora (ikke patogene mikrober) rundt oss. 
  • Passiv røyking er ikke bra. 
  • Myke møbler og tepper i kombinasjon med høy innetemperatur kan gi veldig høye forekomster av noen mikrober. Det er bare få år siden vi kledde mere på oss enn vi varmet opp huset når det ble litt hustri. Husstøvmidden er spesielt glad i moderne hjem.
  • Og selv om valpen lever innendørs viser det seg at det er gunstigere å leve landlig enn urbant.
  • Mange dyr i et og samme hjem virker å forebygge utvikling av AD. Spesielt om de bor på landet. 
  • Vi ser at om vi gir tilskudd av rent, varmebehandlet protein (=kjøtt) under laktasjonen går AD-forekomsten i kullene noe ned. Vi snakker ikke om råforing/BARF, men hjemmekokt/varmebehandlet kjøtt av forskjellige typer. Dette har gitt effekt om det er gitt til både tispe og valp i tillegg til vanlig fôr hos oppdretter.
  • Probiotika (som zoolac) virker å være gunstig for valpene. 
  • Kryssing av to raser (men der begge foreldrene ikke har AD) gir en veldig mye mindre forekomst av AD hos valpene. 
  • Gi morsmelk så lenge det går. 
  • Vi finner ikke bevis for at det er et poeng med tidlig eksponering for forskjellige allergener, for ikke å utvikle AD mot dem. 

Listen er utarbeidet etter Europakongressen i dermatologi 2022, og er basert på signifikante utslag i flere forsøk. Det er ikke konkludert ellet utarbeidet retningslinjer, men vi håper at det kommer. 

Her er mye på forskningsstadiet, og det kommer ny info hele tiden. Så foreløpig, som med all medisinsk kunnskap, er det siste vi har funnet ut det som gjelder inntil videre.

Mvh

Linda Bakken Bøe

Veterinær og deleier

Dyrlegene Bodø