Felint leukemivirus (FeLV) hos katt i Norge. Hva vet vi i 2020?

Felint leukemivirus (FeLV) hos katt i Norge. Hva vet vi i 2020?

Feline leukemivirus (FeLV) er et virus som smitter fra mor til kattunge, og mellom katter som har tett kontakt med hverandre. Katter som lever alene kan komme i kontakt med spytt fra smittet katt i for eksempel en slosskamp. Viruset finnes i kroppsvæsker som for eksempel spytt, nesesekret, melk, urin og avføring. De aller fleste kattene smittes gjennom nese eller munn fra katter de lever tettere på. 

Viruset finnes over hele verden. I Nord-Europa regner vi med at 0,7% av alle katter bærer viruset, men det finnes steder med ingen, eller mye høyere forekomst enn dette. Vi har ingen oversikt i vårt geografiske område, men regner forekomsten som veldig lav. Vi tester alle kattene som kommer via Dyrebeskyttelsen Norge Bodø, men vi finner det ikke der. Likevel er det ikke utenkelig at det er spredte forekomster, spesielt fordi katter i dag reiser og flytter mer enn noen gang. 

De fleste kattene som blir smittet gjør det når de er unge, men det er ikke umulig å smitte både voksne og eldre katter. Man blir altså naturlig gradvis mere motstandsdyktig mot viruset med alderen, men det er ikke umulig å pådra seg det, uansett hvor gammel man er. 

Når katten blir smittet infiserer det lymfevevet, og etterhvert spres det til hele kroppen med immuncellene. I denne fasen kan beinmargen angripes. Hva smitten resulterer i er avhengig av hvor mange virus katten blir utsatt for, og hvordan immunforsvaret til den enkelte katten fungerer. For eksempel vil annen sykdom katten samtidig har, og om den opplever stressende omgivelser ha betydning. Sterkt forenklet: Kattene som etterhvert kommer til å bli syke kan leve (og smitte andre katter) i flere år, før de dør av FeLV-relaterte lidelser (litt som hos mennesker med HIV; de dør ikke av viruset i seg selv, men av at kroppen ikke kan kjempe mot andre lidelser som lungebetennelse etc). Noen får en hvilende type, der de ikke blir syke, og ikke kan infisere andre, men uten at de noen gang blir helt kvitt alle virusene sine. De som har en hvilende variant kan også gå over til å få aktive virus, eller de kan utvikle svikt i beinmargen eller lymfom (kreft) senere. Det finnes mye god og dyp informasjon om de tre hovedvariantene på AAFPs nye oppdaterte retningslinjer om FeLV utgitt i 2020. Det er imidlertid ikke det viktigste vi trenger å formidle til katteeiere i vårt distrikt.

Kattene som blir syke kan få lidelser som er helt vanlige for alle katter, som urinvegsinfeksjon, stoffskifteproblemer, diabetes, eller nyresykdom. Her er viruset underliggende, og gir de andre sykdommene bedre spillerom. Andre blir syke som en konsekvens av at immunforsvaret ikke virker, og derfor ikke rydder opp. Eksempler på dette er kreft og tannkjøttbetennelse. Noen blir syke som en direkte konsekvens av selve viruset, som beinmargskreft (primært lymfom), undertrykkelse av beinmargen (lav blodprosent og mangel på flere eller alle cellene beinmargen produserer), og nevrologiske lidelser. I bunn og grunn kan FeLV sjelden utelukkes som årsak til alvorlig eller hyppig forekommende sykdom. 

Vi kan ikke kurere smittede katter. Det aller viktigste er at vi må identifisere dem som er smittet, slik at de ikke smitter andre. Da må vi teste risikoutsatte individer. Det koster den som eier katten, og de aller fleste som testes vil bli testet uten at det var nødvendig. Kommer du reisende fra et område der det er kjent forekomst av FeLV ønsker vi derfor at du kommer innom og tar en snap-test hos oss. Det er en rask test, som siler ut katter som ikke har viruset, forutsatt at det er over 30 dager siden de kunne ha utsatt seg for smitte. 

Hvorfor sier den bare sikkert hvem som ikke har det, heller enn påviser dem vi er sikre på har viruset? Det å forstå hvordan en biologisk test fungerer er ikke alltid like lett. Det er ofte ingen sikre ja eller nei, men snarere som å utrede en drapssak: får man mange nok indisier kan man utpeke den personen/sykdommen som mest sannsynlig er skyldig i problemet, men når er man helt sikker? Man må teste teoriene sine (gjennom flere testrunder eller i en «rettssak» om du vil). Sånn har vi det med alle tester, hver eneste dag. De må tolkes inn i et større bilde, og mye har ingen verdi alene i seg selv. Mange eiere synes dette er vanskelig å forholde seg til. 

De aller fleste kattene vil teste positivt på en såkalt snap-test 30 dager etter at de har blitt smittet. Vi benytter snap-testene fra Idexx laboratorier, som har de beste resultatene på å fange opp smittede, eller mulig smittede, av dem som er på markedet i 2020. Dersom en katt tester positivt på en slik test får det store konsekvenser for livsførselen til katten videre. Vi pleier derfor å anbefale disse flere og grundigere tester for å utelukke at de er såkalte «falske positive». Ingen tester er feilfrie. Derfor er en positiv test sikrere når den er positiv der det er mange katter, og sannsynlighet for at smitten er tilstede. Alenekatter et sted der det ikke er andre katter, og der man ikke har hatt smittede tidligere, er mest sannsynlig egentlig ikke smittet. De skal derfor testes på flere måter før diagnosen stilles med sikkerhet. Diagnostisering vil alltid være et kompromiss mellom pris og tid det tar å få svar. I alle tvilstilfeller holdes katten inne inntil vi har fattet en beslutning. Våre tester er laget for å ikke glippe noen kanskje-smittede, men vil alltid ta med noen få friske. Dette er fordi vi er reddere for å glippe noen, enn vi er for å sette diagnosen på noen for mange. 

Katter som er smittet kan leve lange liv, og noen få til og med oppimot normal livslengde. Det viktige er at de har det stressfritt, har god ernæring, og får regelmessig oppfølging når andre sykdommer oppstår. De med aggressive varianter lever i gjennomsnitt 2,4 år etter at de ble smittet, mens de med hvilende varianter 6,3 år etter at de ble smittet. Det er mye i et katteliv. 

Medikamenter mot slike virus har begrenset effekt, og virker for eksempel dårligere på katter, enn de gjør på tilsvarende lidelser hos mennesker (som for eksempel HIV). Man kan vaksinere kattene mot FeLV, men det inngår ikke i de vanligste vaksineprogrammene. Grunnvaksinasjon: 1. injeksjon: Fra 8 ukers alder. 2. injeksjon: 3-5 uker etter den første. Revaksinering: Årlig. Vær oppmerksom på at katter som er vaksinerte kan teste positivt på tester, og bør derfor testes før første vaksine. Vi foretrekker heller å forsøke å finne de som er smittet, enn å vaksinere alle de andre for noe som så langt er såpass sjelden her hos oss.  

Linda Bakken Bøe

Veterinær og deleier

Dyrlegene Bodø