Kort snute og helse- en oversikt over konsekvenser

Er det virkelig så nøye om snuten til hunden min er kortere enn neser pleide å være før i tiden? Svaret er dessverre ja.

En naturlig hodeform hos hund har et bakhode som ikke er avflatet, et hode som har lik lengde foran og bak neseryggen (formel 1:1), og en panne som ikke hvelver fremover. Fordypningene der øynene sitter skal være dype nok til at kraniet beskytter dem, og øynene skal ha en naturlig størrelse i forhold til kroppen. Dette har evolusjonen brukt tusenvis av år på å komme frem til.

Når evolusjonen har trukket denne konklusjonen er det fordi det er dette som gir best helse, flest avkom, og størst overlevelse ved i det fri. Den korte snuten har tidligere hatt en funksjon, designet av oss, for at hunder som holdt fast store byttedyr (okser; bull) skal kunne puste med nesen uten å måtte slippe byttet. Men ingen mops eller pekingeser ville kommet på å ta tak i en okse. Vi har gått fra å designe ut fra funksjon til eksteriør. Og vi etterstreber det mer og mer autrerte.

Det har vært forsket på hvorfor vi preferere hunder med kort snute. Konklusjonen er at det flate ansiktet med de store øynene gjør at vi premieres biokjemisk av vår egen kropp når vi ser på dem. Vi føler velvære, antakelig samme type velvære som når vi ser på ansiktet til spedbarn. Gjennomsnittlig har eiere et sterkere bånd til sine kortsnutede hunder, enn eiere av mer ordinære raser. Det er også en sammenheng mellom hvor glade vi er i dyret vårt, jo mer helseutfordringer, pleie, og økonomiske utfordringer den representerer og gir oss. Og kortsnutede hunder representerer en unaturlig høy andel av omsetningen på veterinærkontorene rundt om i landet, og verden forøvrig.

For å skape kort hodeform har vi benyttet høy grad av seleksjon og innavl. Med på lasset har vi fått en rekke uventede helsemessige utfordringer, noen ganger også helt uten unntak. Første beskrevne korrigerende operasjon på en slik hund var allerede i 1920, så vi har visst i 100 år at vi produserer grader av defekter og lidelser hver gang vi lager et valpekull av en del veldig populære hunderaser. Det betyr at vi framelsker unaturlig og pleietrengende individer for vår skyld. Dette kommer brått på for mange ferske valpekjøpere. Andre har vennet seg til å ta hensyn som ville vært helt utenkelig for andre hundeeiere å ta, og etterhvert anser mange eiere sykdomstegn og defekter for å være normalt for rasen. Og også vi veterinærer venner oss til det, og slutter å reagere. Men nå er vi i ferd med å øke bevisstheten vår, og sette denne hundetypen på dagsordenen. Normalt for rasen er ikke godt nok. Vi vil ha naturlig friske individer. Veterinærforeningen jobber nå målrettet for å nå ut til alle oss- og dere. Og vi må hjelpe dem med å dra lasset.

Litt dypere om utfordringer vi ser:

Det er litt uklart hvor man skal sette grensen for akseptabel utforming av et hundehode (eller et kattehode for den del, der perser har mange felles utfordringer), men det ekspertene er enige om er at nesen minst bør være 1/3 av den totale lengen av hodet. Vi vil altså egentlig ha 1:1, men kan gå ned til 0,5:1 uten at vi sikkert kan si at hodeformen gir hunden problemer. Under dette regner vi med en eller annen grad av sykdom og lidelse, og vi anser den som å ha en defekt utforming. Og ofte kan vi da finne opptil 10 tilstander på ett og samme individ. Og dette kan vi også finne på en utstillingschampion. Tilstandene kan gjerne gå uoppdaget, eller maskeres.

Rasestandardene er i høy grad åpne for fortolkning av dommere og oppdrettere, og vi er helt avhengige av å spille på lag. NKKs rolle er ofte misforstått som en kvalitetssikring. NKK er en samling av raseklubbene, og representerer dem. Det er ikke et organ som pålegger, eller automatisk garanterer helse, dersom raseklubben selv ikke ønsker å sette et ekstra fokus. Mange gjøre også en fantastisk jobb for helse, andre har knapt annet enn standardutformingen om at en hund skal være frisk og ved god helse. Det har ikke vist seg å være godt nok. I Norge anbefaler for eksempel en raseklubb at nesen skal være 0,2:1, som er stikk i strid med internasjonal forskning. Noen sier moderat kort eller kort snute, som i prinsippet kan være for kort. Det er altså opp til hver enkelt dommer og oppdretter hva som produseres. Og selv om dommertudannelsen inneholder en god del anatomi og helse, er den i høy grad en lærligebasert utdannelse, som nedarver tradisjoner og holdninger. Mange dommere er veldig gode. Men vi har vi ikke kommet på rett kjøl på 100 år, så vi må forberede oss på at vi må gjøre tiltak. Mange tenker at forsikringsbransjen kommer til å være viktigst for å snu utviklingen, ved å tvinge frem en endring. Det kan de få til ved å øke premier, og legge restriksjoner på hva som dekkes av behandlingsprosedyrer. Men vi frykter at det midletidig kommer til å gi forøket lidelse av ubehandlede, allerede eksisterende individer med abnormal utforming.

Mange kortsnutede raser er veldig snille og greie hunder, og vi har ingen kritikk av hunden som sosialt individ, snarere tvert i mot. Det er de absolutt triveligste pasientene å få inn på klinikken! Men vi må aldri tro at kort snute er normalt. Vi må aldri tro at medisiner og kirurgi kan gjøre individet normalt, men gi en grad av bedring. Og vi må huske at korrigeringer gjort underveis ikke overføres til neste generasjon.

Helseutfordringer, konkretisert:

Her er en oppsummering av det vi er sikre på at vi har på en faretruende høy andel av på kortsnutede individer, noen ganger helt opp i 100% forekomst.

• Hodet vokser til normal bredde, mens lengden forkortes. Alt av bløtvev som skal passe på, og i denne skallen, er ikke forminsket i like stor grad. Kjeven blir for kort til å romme et normalt antall tenner, med normal tannstilling. Åpninger i kraniet endrer form og plassering, og påvirker vev som står i sammenheng med disse. Mye av det som beskrives videre er direkte konsekvenser av dette.
• Det mest påfallende ved disse rasene er at luftvegene ikke virker som de skal. BOAS, BAS, BOS, og nå BRD; kjært barn har mange navn. For å uttrykke dette veldig klart: Man skal ikke høre lyder når hunden puster gjennom nesen. Snorking skal normalt ikke forekomme (spesielt ikke hos unge dyr), aldri mer enn en gang daglig, og da bare under søvn. Snorking oppstår av flere årsaker: for mye vev i svelget, feil størrelse på åpninger i forhold til hverandre, overutviklet størrelse på tungen, hevelser/dislokasjoner og betennelser etter langvarig anstrengt vev som forsøker å gjøre en normal jobb under ekstremt vanskelige forhold. Mange har for smalt luftrør, som tilsvarer å puste gjennom en for liten snorkel. Hunder prioriterer ikke normalt å puste gjennom munnen. At hunden “smiler” , tyder på at den prøver å øke passasjen i svelget. De skal aldri være en anstrengelse å trekke pust inn, men en passiv slipp av mellomgulvmuskelen, som automatisk fyller lungene. Det er noe vi kan se på magen til enkelte hunder at de ikke gjør, men at det er en aktiv bevegelse.
• Som en direkte konsekvens av luftvegene opplever spesielt mange franske bulldoger (56% i en undersøkelse) problemer med magen og fordøyelsen. Det oppstår hos veldig mange etstort undertrykk ved innpust. Det kan føre til at spiserøret suge opp magesyre (reflux), og faktisk også deler av magesekken. Noen får brokk i mellomgulvet der spiserøret passerer fra brysthulen til bukhulen, og dette gir ikke gode arbeidsforhold for hverken lunger eller magesekk, da magesekken kan vandre inn og ut av brysthulen. Alt dette skjer på grunn av undertrykket som oppstår i gapet mellom behov og evne til å puste inn nok luft. Alt eier ser er ofte at den spyr eller gulper av og til- ganske milde uttrykk for store helseproblemer.

• Som tiltak for luftvegs- og mageproblemene er det ikke uvanlig å åpne opp snuten litt, og forkorte av ganen. Når en kirurgisk prosedyre som er i ferd med å bli rutine er det et alvorlig varsku, men vi anbefaler denne, og helst tidlig i livet for best effekt. Mange steder avles det på hunder etter at de har blitt operert, selv om korrigeringen ikke gjør at arvematerialet er endret. Fransk bulldog er en av rasene som har størst nytte av operasjon av luftvegene for å bli bedre av mageproblemene. Alle har direkte nytte av det for å få puste lettere. Ellers er slanking, beroligende medisiner i stressende anledninger, og noen ganger kortison tiltak som letter. Slanking er absolutt viktigst. Regn om vektøkningen i kilo til prosent, og forsøk å regne om til hva det ville tilsvare i vekt i en ryggsekk du skal ha med deg på tur. Hvis en hund som skal være 10 kilo er 11, vil en mann på 70 kilo tilsvarende alltid bære på en 7 kilos sekk. Eller mere reelt som sandsekker som trykker på hals, mage og luftveier. En kilo for mye er ikke lite, det er masse. Vekten kan være det som skiller mellom liv og død i vår vurdering av hundens livskvalitet.
• Noen av rasene har problemer med å føde naturlig, og har en unaturlig høy andel keisersnitt. Et keisersnitt er en operasjon, med de risikoer det medfører for mor og barn både før, under, og etter inngrepet. Det er ikke lov å rutineplanlegge keisersnitt i Norge, da det går under lovgivningen som unødvendig inngrep, og vi mister også oversikten over rasens evne til å klare seg selv. Forsikringsselskapet kan velge å ikke dekke inngrepet på risikoraser ved repeterte keisersnitt, og det er allerede en realitet.
• Mange har hjerteproblemer. De kan være arvelige, eller rasen kan være disponert for det. Noen er tilstede ved fødselen, mens andre oppdages når kunden er voksen eller eldre. Da kan den allerede være forelder, og gitt fra seg tilstanden til flere valper. Mest kjent for dette er Cavalier King Charles spaniel, som er i gråsonen til brachycephal. Mange regner den som en av dem. Rasen er veldig plaget med mange tilstander vi ser hos mere klare brachycephale raser. Det er en av de mindre friske hundene vi har i Norge i dag, men også en av de mest populære. Foruten hjertet, er de veldig plaget med syrinigomegali i overgangen skalle-ryggrad (som gir store smerter), og avvik i svelget. De har også ofte slimplugger i mellomøret, og ofte tilstoppede og betente analsekker.
• Mange ender opp med for mye hud, og hudfolder som gjerne skjuler betennelser. Dette antas å gi kronisk svie/kløe hudene lærer å leve med for vår skyld. Det samme gjelder hudbetennelse i øreåpningen, og veldig smale øreganger, som ventilerer veldig dårlig. Hundeører skal være selvrensende. I tillegg har et faretruende høyt antall av akkurat disse hundene allergisk eksem her. Hudfold-eksem sees også rundt halen på raser med korketrekkerutforming (engelsk bulldog og mops). Om du bretter ut en hudfold og ser brunfarging eller rødme og fukt er dette ikke normalt, og må ha daglig stell hele hundens liv. Alternativt kan man fjerne hudfolder og amputere halen. Det er ikke at alternativ å la det være sånn innenfor dyrevernloven.
• Tungen er i mange tilfeller unormalt utformet, med svekket funksjon. Noen hunder opplever lammelse i tungen, og manglende nervetilførsel. Det kan man se ved at tungen henger langt ut, og av og til rynker seg på en spesiell måte. Bred og stor tunge bakerst i svelget er noe vanligere. Man kan amputere tuppen av tungen, men vi kan ikke redusere størrelsen lenger bak.
• Øregangene kan bli ekstremt tette. Noen ganger må vi fjerne all hud inni øret, samt trommehinnen, for så å så sy øret helt sammen (TEKABO). Hørselen blir da borte. Det fordi det er så kroniske betennelser i øret at hunden aldri blir bra. Det kan være linket til allergiene de ofte har, men også på grunn av formen på skalle, og dermed plassen kanalen har.

• Mops er kjent for å spontant få “slyng” på en del av lungene, en potensielt dødelig tilstand som må hasteopereres. Vi vet ikke hvorfor det skjer, og det kan være lett å overse på en hund som har veldig tydelig respirasjonsbesvær fra før. Hvis vi hadde hørt og sett respirasjonslydene til en del av disse hundene på for eksempel en golden retriever ville klinikken opplevd det som en akuttpasient, men vi har en tendens til å normalisere slike symptomer på raser de er vanlige på. Da oppdager vi ikke alltid alvorlige feil og traumer på de samme organene like lett. Denne lidelsen er et godt eksempel på dette.
• Nesen er ofte tett, og det betyr at hundene ikke kan pese for å redusere temperaturen på blodet under varme og aktivitet. Normale hunder drar inn luft gjennom nesen, og slipper den ut av munnen når de peser. Noen ser ut som de peser når de puster gjennom munnen både inn og ut. I nesen er kald luft i kontakt med et stort nett av blodårer, og varmes opp som ved en radiator. Samtidig faller dyrets kjernetemperatur. Dette systemet rakner dersom ikke tilstrekkelig luft kan dras inn gjennom nesen, og gir redusert aktivitet og toleranse for varme fra omgivelsene. Luktesansen kan være helt fraværende. Hos hunder er luktesansen den viktigste av alle sansene. Det å miste, eller ha en sterkt svekket sans er også å betrakte som et handicap. Det oppstår varierende grad av sammenklappede nesevinger, og kollaps/for mye vev lenger bak i nesehulen. Å operere nesetippen er i ferd med å bli rutine på unge hunder av flere raser.
• Øyehulen er veldig grunn. Det gjør at de forholdvis store øynene ligger dårlig beskyttet. Nesen har ofte hudfolder, og pelsen på disse kommer ofte i direkte kontakt med øyet. Tårekanalene er ofte feilutviklet, og gjerne tettet av slimplugger, slik at øynene renner over (kanalen er takrennen som gjør at vi også snufser når vi gråter, fordi væsken dreneres til nese og svelg). Dette gir hudproblemer av fukt.
• Hår som møter hornhinnen gir irritasjon av øyet, som igjen gir sår, pigmentutvikling og renning. Øyet hos disse rasene har blitt mindre følsomt, som igjen reduserer blinkerefleksen (som er en mekanisme for å beskytte øyet mot farer), og manglende stimuli gir feil sammensatt tårefilm, som beskytter øyet dårligere. Kan du tenke deg å gå helt uanfektet med hår på øyet? Hvis din hund gjør det er det ikke et godt tegn. Har du mops bør du lyse inn på øyet for å se om du ser brune flekker på hornhinnen. Dette er vanskelig å legge merke til om du ikke vet at det er der, da fargen på øyet under er cirka den samme. Ser du slike felter begynner hund å få gradvis dårligere syn. Vanligvis på de gjennomgå en ganske komplisert operasjon i øyekroken mot nesen for å fjerne irriterende, hårbelagt vev. På vanlige hunder er retningen på pelsen i panne og neserot ikke i retning av øynene. Når man får en bratt oppstoppernese blir hårretningen feil, og ofte et problem for hunden. Mops, boxer, spaneil-raser, og de andre kortsnutede hunderasene har alle økt forekomst av skader og smerter relatert til øynene. De har også nedsatt evne til å gro om de får skader på øynene i forhold til de andre rasene våre.
• Hørselen er ofte nedsatt, og de mangler ofte evnen til å utligne trykket i mellomøret med svelget. Man kan derfor se for seg at det å fly kan være en stor belastning. Tilstanden kan ikke påvises eller testes. Vi regner med at 50% av alle de kortsnutede hundene grader av døve på grunn av anatomien. Om den har selektiv hørsel kan det hende at den ikke er dårlig trent, men rett og slett handicappet.
• Det oppstår trykk og dreneringsproblemer i overgang hodeskalle- ryggrad. Syringomegali hos Cavalier har mange lest om, men det kan godt forekomme hos andre raser. Dette er vont og uhelbredelig.
• Mange hunder kollapser, besvimer, eller har epilepsilignende anfall. Sjekk alltid fargen på tungen om hunder faller om. Vi vil gjerne vite om den var blå. Temperaturen er også viktig og om hunden var opphisset eller glad. Varmeintoleranse, for lite oksygen, hjerteproblemer, og nevrologiske skader vet vi at vi med stor sannsynlighet har gitt dem.

Hundene har mye større sjanse for å dø under sedasjon og anestesi på grunn av luftveier, hjertet, og magetilstander. Det skal tas flere forhåndsregler, og krever mere personell. Det er fordyrende. Mops skal man for eksempel ikke ta ut tuben som gir luft til lungene før de er helt våkne, og irriterer seg over den. Flere kan går rundt med denne tuben på klinikken lenge etter oppvåkning. Dette for å hindre at de kollapser etter ekstubering. Dette er utenkelig hos de fleste andre raser. Overoppheting gir annerledes metabolisme av enkelte setasjonstyper, og gir lettere overdosering når en hund faller med mot normal igjen. Veterinært helsepersonell gleder seg aldri til å legge disse hudene i anestesi, men gjett hvem som trenger det oftest? Fransk bulldog bør stå på kvalmestillende og syrenøytraliserende i forkant av alle planlagte sedasjoner. Det har vi ikke alltid tid til, da det meste av kirurgi er uplanlagt og plutselig skade.

Hva kan vi gjøre for å unngå at disse rasene ender opp med å bli forbudte?

Det er ønskelig at vi foretar funksjonstaster av alle hunder med snorkelyder/tett nese, og spesielt av mops, fransk-, og engelsk bulldog. Den består av en 6 minutter gange med maksimal hastighet, der man måler hvor langt hunden greier å gå, hva hjertefrekvensen er før og etterpå, samt temperaturen i hunden, og oksygenmetningen i blodet. Så monitorenes hvor lang til det tar for hunden normaliseres etter anstrengelse. Dette gjøres også før anatomisk korrigeriende kirurgi, et døgn etter, og 6 uker etter for å måle effekt av disse. Det er ikke alltid en eier kan bedømme om inngrepet har vært vellykket. Det er viktig å forstå at disse hunden aldri kan bli normale, men at de kan klare seg bedre med kirurgi. Testen bør også ligge til grunn for hva vi bør satse på av avlsmateriale. Det ville vært et stort fremskritt om oppdrettere søkte en evaluering av hunder før de parrer dem kun basert på utstillingsresultater, og at valpekjøpere tar kontakt med veterinær for å få hjelp til å finne en rase som passer for dem. Som det er nå er det mange som opplever skuffelse og frustrasjon.

Man skal ha en relativt romslig økonomi for å skaffe seg mops, engelsk, eller fransk bulldog, og til tider også Cavalier. Man kan påregne høye veterinære kostnader, og høyere forsikringspremie hos forsikringsselskapene. En ordinær hund påregnes å koste minimum 18.000,- per år i vanlige utgifter til hold. En syk hund kan fint koste 100.000,- i året eller mer. Det er viktig å planlegge også den økonomiske delen av hundeholdet tidlig nok. Og vi har sett mange ganger at den rasjonelle delen av mennesket setts til side når det blir snakk om å bruke penger på dyrehelse som eieren egentlig ikke har.

Korrigerende kirurgi, og medisinsk brannslukking er ikke måten vi dyrehelsepersonell ønsker å øke omsetningen vår på, men det er store summer å tjene på dette i dag. Må det være sånn? Nei. Med økt bevissthet, og erkjennelse av at det er et reelt problem vil det ikke ta mange hundegenerasjoner å forbedre livskvaliteten deres. Nå ønsker vi veterinærer å stå sammen for å snu utviklingen. Greier vi dette er det ikke behov for å forby eller legge ned enkeltraser. Slik det er i dag kan det bli en realitet.