Marsvin som kjæledyr

Marsvin som kjæledyr

Marsvinet er en gnager fra Andesfjellene i Sør-Amerika. Opprinnelig ble de benyttet til matproduksjon og i forbindelse med religiøse seremonier. På 1700-tallet tok oppdagere med seg marsvin til Europa, hvor alle variantene vi ser i dag ble utviklet av oppdrettere. På 1900-tallet begynte vi også å benytte marsvin på laboratorier og i dyreforsøforsøk, hvor de uansett hva man føler om det er riktig eller ikke har mye av æren for det vi kan om både dem og oss i dag.

Marsvin er et kjæledyr som bør være en del av en flokk, og en del av familien. Barn skal ikke alene eie/ha ansvar for dyr alene om barnet er under 16 år. De voksne i familien er juridisk ansvarlige for at lover og forskrifter relatert til hold av dyr, samt ansvarlig for at det er tilstrekkelig med kunnskap i familien til at grunnleggende behov oppfylles. Jo mere kunnskap og engasjement man har i forhold til marsvinet, jo mer får man ut av relasjonen til dem.

Hos oss ser vi korthåret marsvin, rosettmarsvin, teddy, peruvianer, men ofte også blandinger av disse. De lever i gjennomsnitt 5-7 år, og veier 900-1200 gram.

Diett

Marsvin, som mange andre arter, bestemmer seg tidlige livet for hva de liker, basert på hva de introduseres for når de er helt små. Det er derfor lurt å eksponere dem for mange varianter av mat med det samme de avvennes. Det gjør at de for bredere preferanse senere. De er planteetere, og gress står for den største andelen av den totale dietten. Dette er krevende å tygge, og sliter på tennene. Det er derfor de har både fortenner og jeksler som vokser hele livet. Får de ikke nok gress vil tennene bli for lange, og til slutt får marsvinet ikke i seg næring. Det koster flere tusen å få korrigert tennene hos veterinær, og anestesi innebærer en risiko for marsvinet. Derfor er det viktig å gjøre alt riktig i utgangspunktet. Gress eller høy av god kvalitet skal alltid være tilgjengelig, og utgjøre 80% av den totale dietten. Mange marsvin liker en type gress bedre enn en annen. Uansett hva marsvinet liker, unngå alfalfa (som ikke er ekte gress) som har for høyt innhold av kalorier (som gjør dem fete) og kalsium i forhold til det marsvin skal ha. For mye kalsium kan lett gi blærestein. Alfalfa kan benyttes ved avvenning og vekst i mindre mengder. I vanlig gress er det viktige næringsstoffer og ufordøyelig fiber som holder tarmen frisk. Ufordøyelige fibre gjør at tarmen holder normal fart, og gjør at bakterier kan produsere viktige aminosyrer og vitamin B. Marsvin med høyt fiberinnhold i kostholdet har mye mer stabil og frisk mage, og det er ekstra viktig siden de tåler så dårlig å få magen ut av balanse.

Slik som oss primater kan ikke marsvinene lage sitt eget C-vitamin, og kan derfor få skjørbuk. Da får de dårlig apetitt, hovne og smertefulle ledd og ribbein, vanskelig for å bevege seg, dårlig kvalitet på bein og tenner, og spontane blødninger i munnen, muskler og ledd. Tilstanden er dødelig for unge og drektige dyr. Vanligere er de milde mangelsykdommene, for de disponerer for andre sykdommer. Er marsvinet feilfôret kan de altså ha hvilken som helst annen presentasjon når de er syke, fordi de slipper til andre sykdommer. Heldigvis er det enkelt å passe på at marsvin får nok C-vitaminer i kosten ved å tilsette det daglig, enten som pulver på maten eller i flytende form i vannet. Et marsvin skal ha mellom 10 og 25 milligram vitamin C hver dag. Det er også mange matvarer som er høye på C-vitamin, men desto mer komplisert blir det å regne ut at den får riktig døgndose. Et overskudd av vitamin C tisses ut, og gjør ikke noen skade. Vi er derfor mer redd for at man gir for lite, enn for mye. Persille, grønnkål, kiwi, og brokkoli er gode eksempler på matvarer med masse C-vitaminer i.

Marvinene skal ha fersk mat i tillegg til høyet hver dag. En kvart til en halv kopp med hakkede grønnsaker, frukt og urter er optimalt. For eksempel kan du gi persille, grønnkål, kiwi, brokkoli, rosenkål, erter, jordbær, appelsin, ananas, beter, mango, spinat, korianderblader, bringebær, salat, bjørnebær, turnips, basilikum, honningmelon, squash, reddik, tranebær, tomat, druer, blåbær, plommer, gresskar, banan, vannmelon, litt alfalfa, kirsebær, fersken, gulrøtter, asparges, nektariner, eple med skall, pærer, selleri, agurk osv. Sjekk alltid opp mot et pålitelig nettsted om du har noe nytt du har tenkt å gi, som ikke står på listen over. Den er ikke uuttømmelig.

Pellets kan gis i begrenset mengde. Det er aldri det viktigste marsvinet får å spise. Bruk ikke kaninpellets. Les på pakken at de er gressbaserte pellets, ikke alfalfabasert. Bruk ikke frøblandinger, da marsvinene er gode til å plukke ut bare det de liker best. Selv om det er «best før» dato på pakken, er det viktig å ikke bruke den mer enn 90 dager etter utgang, da vitaminene svekkes over tid. Vei hver uke. Går marsvinet opp i vekt er det pelletsene man justerer ned på, ikke det andre de får å spise.

Husk alltid at mat er miljøberikelse, ikke bare næringsstoffer. Synet, lukten, smaken og teksturen stimulerer dyret mentalt. Selv lyden av at mat tilberedes gir en boost. Lyden av kjøleskapsdøren er for eksempel ofte en trigger for gledesutbrudd hos marsvin. Prøv å legg høy og frisk mat steder som er litt gjemt, slik at de må lete litt. For eksempel i tomme toalettruller, eller ikkegiftige stråkurver. Marsvinet vil dytte og rulle unna hindringer, og kose seg med prosessen. Pellets kan gis via aktiviseringsleker (plastballer med små hull). Høyet kan plasseres slik at man må dra det ut av noe. En spiselig boks er også en utfordring å bryte seg inn i. Her kan man lage noe etter egen fantasi. Det eneste vi alltid på tenke på er lim, fargestoffer etc som kan ha være benyttet i de spiselige produktene vi gjemmer maten i.

Maten man skal unngå er dem med mye stivelse i. Erter, nøtter, bønner, kaker og kjeks, brød og frokostblandinger kan forstyrre balansen i tarmen. Det kan være potensielt dødelig med en lik ubalanse, der marsvinet plutselig får mye lettfordøyelig karbohydrat. Selv om marsvinet tåler små mengder av slik mat er det lett avhengighetsskapende, da det er veldig godt. Det kan hende de begynner å nedprioritere sunn mat, og mase etter bare godterier. Det er derfor best å holde seg helt unna slike matvarer.

Vann må vi også nevne. Friskt og rent vann er essensielt for god helse. Det skal aldri være mangel på rent vann. Marsvin liker å leke med vannflasken sine, så det er lurt å ha noe under dem som absorberer fukt (så de ikke går rundt og er våte i pelsen), og å feste dem godt. Man må sjekke at patenten er i orden hver dag. Vær veldig forsiktig med å legge til medikamenter eller vitaminer i vannet, da det kan endre smak og gjøre slik at marsvinet ikke drikker. Er de vant til vitaminer i vannet tolererer de som regel dette. Vanlige lidelser knyttet til vannmangel er nyresvikt og blæresteiner.

Vanlige sykdommer:

Bakteriell tarminfeksjon fra matvarer eller vann kan forekomme. Salmonella er et kjent eksempel på dette, men det finnes mange flere. Når de blir smittet av en slik bakterie blir de også slappe og mister matlysten. Noen marsvin med bakterielle infeksjoner i fordøyelseskanalen  kan bare plutselig dø, uten at de viser tegn til sykdom i forkant. Men husk at de fleste løse mager er vår skyld, siden vi ofte gir marsvinene ufornuftig mat. Det kan også potensielt være dødelig.

Bakteriell pododermatitt (bumblefoot) er en vanlig tilstand der marsvin går på feil eller hardt underlagt. Dårlig hygiene forverrer problemet. Foten hovner opp og marsvinet begynner å halte. Noen venner seg til de kroniske smertene, og bruker foten likevel. Det gjør ikke at de er friske. Først og fremst må man passe på at underlaget blir mykere og renere. Foten trenger veterinærbehandling. Ofte må de renses, fotbades, og stå med bandasjer en periode, og få smertestillende og kanskje antibiotika. Det kan ta lang tid å bli bra, og det kan koste både tid og penger. Forebygging er derfor det aller beste. Det kan bli betennelse i beinvev og ledd, og da er tilstanden veldig alvorlig.

Pelstap er ikke et uvanlig problem. Det kan ha mange årsaker. Hormoner spiller inn, som ved cyster på eggstokker og binyrer. Noen nylig avvente, svake marsvin kan også få håravfall. Vi ser også dette ved noen typer sopp og parasittinfeksjoner . Mange ser ikke at marsvin barberes eller nappes av kompisen sin. Marvin kan mobbe hverandre på veldig subtile måter. Middinfeksjoner er stort sett mer alvorlige enn lus, og kan gi skorper i huden i tillegg til håravfall. Hos noen marsvin klør skabbmiddene mindre enn man ser for seg at de gjør, så det er viktig å behandle disse på mistanke. Andre kan klø slik at de lager sår og napper hår på seg selv. Veterinæren vil forsøke å skrape i huden for å finne midd, men gjør man det ikke behandles de ofte likevel, basert på mistanke. Luseegg er mulig å se for eieren, der de ligger limt fast på hårstråene som ovale kapsler. Når marsvin har lus er det ofte kloremerker i huden rundt ørene. De klør mye. Noen marsvin kan bli alvorlig syke av å ha parasittinfekjsoner, da det påvirker livskvaliteten kraftig.

Heteslag er vanlig hos marsvin. Står marsvinet ute i godt være skal den ha tilgang på skygge, og det må være bevegelse i luften. Stress og mange marsvin på liten plass kan bidra til å gjøre situasjonen verre. Peser og sjangler de er det fare på ferde. De kan få kramper og i verste fall dø. Bad eller fukt marsvinet i temperert, men absolutt ikke kaldt vann. Man kan også legge et lag alkoholol på labbene for å øke fordampning og varmetap. Når det akutte stadiet er håndtert bør du ta kontakt med veterinær.

Lungebetennelse sees fra tid til annen. De er oftest på grunn av bakteriene streptococcus pneumoniae, bordetella bronchoseptica, og en gram positiv diplokokk. Det er mange virus og bakterier som kan settes seg i luftveiene hos svekkede marsvin (som ikke får oppfylt sitt behov for trivsel, ernæring og hygiene). Dette er vanligere enn at de har kommet i kontakt med de vanligste smittsomme agensene. Marsvin med lungeinfeksjon har ofte vanskelig for å puste, rennende nese og øyne, slapphet og sviktende appetitt. Noen ganger kan dette bre seg til mellomøret. Da kan de virke svimle, eller vri hodet til den ene siden. Om du ser noe av det på listen over skal du kontakte veterinær. Nyser marsvinet skal du først og fremst lete etter en kilde til støv, parfyme eller lignende, fjerne denne, og se om nysingen bedrer seg. Men ikke vent for lenge med å søke hjelp, for syke marsvin kan fort bli så dårlige at det ikke er mer å gjøre.

Tannproblemer er veldig vanlig. Man må følge instruksjonene for at tennene brukes riktig via rett kosthold. Sjekk at marsvinet ikke har fukt eller matrester rundt munnen, da dette oftest er et tegn på at noe i munnen ikke er som det skal. Veterinæren trenger å sedere marsvinet, inspiserer munne, og ikke minst ta røntgenbilder for å se hva som er i veien. Det er ikke uvanlig at man må konsultere en ekstern exoticsveterinær for vurdering av bildene, og ny time til nedsliping eller trekking av tenner. Prosessen er tidskrevende og dyr. Mange tilstander som gir smerter i hodet eller svekkelse generelt kan gi lignende symptomer. De sekundære svekkede og underernærte marsvinene har dårligere forutsetninger for å tåle anestesi, slik at risikoen ved behandling sent i forløpet er betydelig. De får lett lungebetennelse og forstoppelse sekundært til tannproblemene sine. Noen er født med feil eller ugunstig tannstilling. Det er ingen permanent løsning på dette problemet, så mange må inn til behandling med gjevne mellomrom. Av og til vurderer vi avliving som den beste løsningen.

Marsvin er flokkdyr, og skal ikke leve alene. Den naturlige nysgjerrigheten og kontaktsøkende atferden gjør marsvinene lette å knytte seg til. De fleste blir veldig tamme. Marsvin kan godt løftes, man man må alltid ha den ene hånden under baken. Marsvin har en stor andel av vakten sin i bakkroppen, og kan få ryggplager og lammelser av feil håndtering. Marsvin er også tunge i hodet, og slår gjerne fortennene i bakken om de settes brått ned. Håndtering må tilvennes. Hvis ikke kan det virke skremmende, og gjøre dyret gradvis mere sky.

Marsvinet bolig kan du lage selv, og utformingen begrenses bare av fantasien, og litt sunt vett. Det avgrensede området de har til rådighet den tiden av dagen de må være sperret inne skal ikke være under en kvadratmeter per dyr. Det betyr i praksis at man minimum må ha to kvadratmeter plass, da de ikke skal være alene. Marsvinene trives på bakken, så det er ikke så viktig med flere etasjer. De klatrer ikke, men de liker å løpe. I huset/buret og helst der de ofte går løste må gulvet være lett å vaske, og ikke gi hard slitasje på tredeputene. Gitter er ikke velegnet som underlag. Strø eller tepper må være ufarlig å tygge på, absorbere godt, støve lite, og være enkelt å skifte. Tre trekker til seg urin, og er derfor ikke så velegnet som byggemateriale. Når du er hjemme og kan passe på vil marsvinene elske å være løse, men man må være veldig påpasselig. De kan lett gnage på møbler, interiør og ledninger. Marsvin som er i samme sosiale gruppe løper i tog eller flokk mens de kommuniserer med pipelyder som om de skulle holdt kontakten i høyt gress. Siden de ikke hopper spesielt høyt, og ikke gnager seg ut, er det lett å holde marsvinene unna steder de ikke bør gå. Ventilasjon er viktig, men de skal ikke ha direkte trekk. De liker å ha det rolig rundt seg. I støyende hjem kan de føle stress, som kan gå ut over både psykisk og psykisk helse. Også inne skal man unngå direkte sollys, og helst ikke plassere marsvinene der det er fuktig i luften. Der marsvinene kommer fra er det ganske stabil temperatur. De liker ikke store variasjoner. Marsvin er gjerne aktive om natten, og liker å slappe av når det er lyst rundt dem. Det er viktig at det er en døgnrytme i belysningen i rommet, slik at de får følelsen av hva som er dag og natt. Marsvin føler velvære når de lener seg mot et annet marsvin. Dette er en viktig del av det sosiale livet. De har ikke glede av å være sammen med et annet marsvin de ikke pleier nær kontakt med på samme måte, og blir stresset av stadige konflikter. Ikke alle marsvin går sammen, og ofte må man bytte ut et individ i flokken, eller skille dem i grupper.

Om man skal drive avl på marsvin er det aller viktigste man må vite at hunnen må bli drektig første gang når den er mellom 4 og 7 måneder gamle. Parrer den seg noe særlig senere er det stor fare for komplikasjoner og død ved fødsel. Hannene skal være minst fire måneder før de parrer seg. Løpetiden er 8-15 timer lang, og kommer med et intervall på 14-19 dager. Det tar bare timer etter fødselen før hunnene kan parre seg på nytt. Hun kan altså amme et kull samtidig som hun bærer frem det neste. Drektighet varer mellom 63 og 70 dager, og er dermed relativt lang sett i sammenheng med størrelse på dyret. Hunnen kan nesten doble kroppsvekten underveis i drektigheten. Det er veldig vanskelig å beregne fødselstidspunktet, da de nesten ikke viser tegn til redebygging/forberedelse til fødselen. Bekkene blir litt bredere den siste uken på grunn av naturlig bekkenløsning. Mangler denne utvidelsen kan man få fødselsproblemer. Det er denne prosessen som ofte ikke går som det skal når hunnen før sitt første kull etter syv måneders alder. En ukomplisert fødsel tar som regel 30 minutter, med ca 5 minutter mellom hver unge. Det ar alt fra en til seks unger i et kull. Gjennomsnittet ligger på fire unger. Det er ikke uvanlig med spontane aborter og dødfødte unger. Kullstørrelsen øker gjerne med antall kull. Når ungene fødes er de mellom 50og 100 gram. Ungene er som små kopier av foreldrene, og er i stand til å løpe rundt nesten med en gang. De har alle tennene allerede, og øynene åpne fra første stund. Mødrene tar seg ikke så veldig mye av ungene. Familien beveger seg rundt i flokk eller tog. Når hun ammer setter hun seg ned på bakbena, uten å benytte seg av et bestemt sted eller hi. Ungene kan spise mat og drikke av skål allerede kort tid etter fødselen. Det er anbefalt å la dem die i 3 uker etter fødsel, men med et absolutt minimum på 5 dager.

Skrevet av

Linda Bakken Bøe

Veterinær og deleier hos Dyrlegene

Kilde VIN, 2017

 

Sendt fra min iPad